Pøbelgran og fremmede treslag: en trussel mot norsk natur

Langs norskekysten pågår en stille kamp om landskapet. På den ene siden står den åpne kystnaturen med lynghei og myr, på den andre tette bestand av innførte bartrær som brer seg raskt utover. I dagligtale kalles de «pøbelgran».

Denne guiden forklarer hva pøbelgran er, hvorfor trærne ble plantet, hvorfor de skaper strid, og hva som gjøres med dem.

Hva er pøbelgran?

Pøbelgran er et folkelig kallenavn, ikke en egen art. Begrepet brukes om utenlandske bartrær som er plantet utenfor sitt naturlige område, og som sprer seg lett på egen hånd i norsk natur.

Navnet spiller på oppførselen: slippes de løs, tar de seg til rette, breier seg utover og fortrenger arter som hører hjemme der fra før.

Hvorfor ble de plantet?

Trærne kom ikke hit ved en tilfeldighet. Særlig i perioden rundt 1950 til 1990 ble det drevet omfattende skogreising langs kysten, der raskt voksende bartrær ble plantet for å produsere tømmer.

Sitkagran og lutzgran var populære nettopp fordi de tåler salt, vind og et røft kystklima bedre enn vanlig norsk gran. Der gran sliter, trives de.

I dag dekker fremmede treslag likevel bare rundt én prosent av det norske skogarealet, konsentrert langs kysten.

Hvorfor er de et problem?

Utfordringen er spredningen. Fra plantefeltene sår trærne seg selv utover, og i det åpne kystlandskapet møter de lite konkurranse.

Når de vokser opp, skygger de for alt under seg. Lyskrevende planter forsvinner, og et åpent, artsrikt landskap kan gradvis bli til tett, mørk skog.

Globalt regnes fremmede arter som en av de viktigste årsakene til tap av naturmangfold, og sitkagran er derfor vurdert til svært høy risiko på Artsdatabankens fremmedartsliste – blant annet på grunn av lang levetid og stor spredningsevne.

Kystlynghei under press

Den naturtypen som oftest nevnes, er kystlynghei – det åpne, lyngkledde kystlandskapet som er formet gjennom hundrevis av år med beite og lyngbrenning.

Kystlynghei er i seg selv en truet naturtype, og en stor del er allerede gått tapt til gjengroing. Sprer pøbelgran seg inn her, forsvinner både lyngheia og artene som lever i den. Dette henger tett sammen med temaet i guiden vår om hule eiker, en annen verdifull, men utsatt naturtype.

To sider av saken

Som med mange spørsmål om natur og næring finnes det ulike syn, og det er nyttig å kjenne begge.

Miljøorganisasjoner og botanikere ser på pøbelgran som en alvorlig trussel mot norsk natur, og ønsker å stanse ny planting og fjerne trærne fra sårbare områder.

Deler av skognæringen påpeker på sin side at sitkagran mange steder langs kysten er det eneste treslaget som gir god tømmerproduksjon, at det vokser raskt og binder mye karbon, og at problemet gjelder en liten del av skogarealet. De aksepterer gjerne fjerning der trærne er uønsket, men vil kunne plante dem der det ikke finnes gode alternativer.

Et poeng partene ofte deler, er at trærne ikke bør plantes i det åpne øy- og kystlandskapet, der spredningsfaren og skaden på naturen er størst.

Regler for planting av fremmede treslag

Det er ikke fritt fram å plante utenlandske treslag. En egen forskrift fra 2012 krever at du søker om tillatelse for å plante slike trær til skogbruksformål, og søknaden behandles av Statsforvalteren.

I verneområder og sårbar åpen natur gis det som regel ikke tillatelse, og det brukes betydelige summer på å fjerne fremmede treslag nettopp fra verneområder.

Hva kan du gjøre?

Også som privatperson kan du bidra. Det viktigste er å ikke plante fremmede bartrær nær sårbar natur som lynghei, myr eller kystnære områder.

Kommer du over små frøplanter av pøbelgran i naturen, kan de enkelt rykkes opp mens de er unge. Flere organisasjoner arrangerer også ryddedugnader – gjerne kalt granryddedag eller pøbelgrandugnad – der frivillige fjerner trærne sammen.

Du kan dessuten rapportere funn av fremmede arter, slik at kartleggingen blir bedre. Vil du forstå helheten i hvordan norsk natur tas vare på, kan du lese guiden vår om skogvern i Norge, og finne flere grunner til å være ute i naturen i seksjonen for villmark.

Ofte stilte spørsmål (FAQ)

Hva er pøbelgran?

Pøbelgran er et folkelig samlebegrep for utenlandske bartrær som er plantet utenfor sitt naturlige område og som sprer seg lett i norsk natur. De vanligste er sitkagran og lutzgran.

Hvorfor ble sitkagran og lutzgran plantet i Norge?

De ble plantet i stor skala langs kysten, særlig mellom 1950 og 1990, fordi de vokser raskt og tåler salt, vind og et røft kystklima bedre enn vanlig norsk gran.

Hvorfor er pøbelgran et problem?

Trærne sprer seg selv utover og skygger for lyskrevende planter. Det fører til gjengroing av åpen kystnatur og kan true verdifulle naturtyper som kystlynghei, med tap av naturmangfold som følge.

Er sitkagran forbudt?

Nei, men planting av utenlandske treslag til skogbruk krever tillatelse etter en forskrift fra 2012, og søknaden behandles av Statsforvalteren. I verneområder og sårbar åpen natur gis det som regel ikke tillatelse.

Hva er forskjellen på sitkagran og lutzgran?

Sitkagran kommer fra vestkysten av Nord-Amerika og er det mest utplantede fremmede treslaget i Norge. Lutzgran er en krysning mellom sitkagran og hvitgran, og regnes som å ha noe mer begrenset spredningsevne.

Kan jeg fjerne pøbelgran selv?

Små frøplanter du finner i naturen kan enkelt rykkes opp mens de er unge. Mange organisasjoner arrangerer også ryddedugnader der frivillige fjerner trærne sammen.

Er det bare ulemper med sitkagran?

Nei, det finnes ulike syn. Deler av skognæringen peker på at sitkagran gir god tømmerproduksjon og binder mye karbon der andre treslag ikke vokser. Uenigheten handler mest om hvor trærne bør plantes, og hvordan spredning til sårbar natur skal unngås.